malinrakke.blogg.no

Dette diktet skrev jeg da mormor var veldig dårlig for en liten stund tilbake, men diktet passer uheldigvis å legge ut nå også. Denne gangen er det heldigvis ikke så alvorlig, og vi satser på at hun er på beina så fort som mulig. Det hadde vært veldig trist om hun må ligge på sykehus på julaften.

♥

Dere som kjenner meg vet at jeg skriver mye. Alt fra noveller til sangtekster til dikt. Alt jeg skriver (med unntak av skoletekster), skriver jeg fordi fingrene mine er nødt til å få det ned på papir. Enten fordi jeg synes det er en god idé, eller fordi det er noe jeg ikke orker å sitte inne med lenger. Dette betyr at stort sett alle dikt jeg skriver er skrevet fordi jeg må få ut en følelse. De fleste av tekstene mine, som jeg selv anser som gode, er blitt skrevet i underkant av 15 min. Det er fordi tekstene allerede er blitt knadd grundig mellom hjernebarken.

For første gang skal jeg legge ut et av diktene mine på bloggen, men på grunn av at nettet er et skummelt vesen, velger jeg et jeg skrev for en stund tilbake. Det er mulig det virker veldig klisjé, men på tidspunktet ga alt en mening.

Jeg skriver masse dikt, og er derfor medlem av den geniale siden Skrivebua. SitrusSjokk er brukeren min på Skrivebua, og Tåre er et av mine nye dikt. TRYKK PÅ BILDET!

Jeg er tydeligvis en av de som har vunnet månedens tekst!! Jeg smiler som bare det, for jeg har aldri vunnet noe som helst før, og det faktum at skrivinga mi blir satt pris på gjør smilet bare enda bredere! Jippiii! Dagen er reddet!

"Ørene står på stilk. Et blad løsnet fra grenen sin. Han har blåst seg opp. Pelsen får ham til å ligne en ball. Han legger seg ned og gjemmer potene under den tykke pelsdrakten. Nå myser han med øynene, før han lukker dem helt. Men ikke tro at han sover! Et knekk i skogen like ved, og det lille dyret våkner til live igjen. Alle sansene har han skjerpet. Han stirrer ut i naturen, og hans balanseredskap veiver grasiøst fra side til side. Med et langsomt gjesp viser han fram sine sylskarpe våpen. En fugl letter i naboens epletre.

Hans lynraske bevegelser viser at han ikke er lett å lure. Det lille hodet bråsnur. Han har oppdaget personen som sitter bak glasset og analyserer ham. Et par grønne smaragder griper tak, og gir en magnetisk effekt. Han viker ikke med blikket. I dypet av det grønne skjuler det seg mange spørsmål.  Spørsmål som han ønsker å få svar på, men han vet han ikke vil bli forstått. Ikke en muskel er i bevegelse, og de avlange bunnløse hullene har ikke rykket til en eneste gang. Et fortvilet fuglerop høres, og det intense grønne forsvinner like raskt som det kom."

Minitekst fra en ettermiddag i sommer, som tvang seg ned i iPodens stappfulle notatblokk.

Skriver du mye?

Er det ikke sykt at vi deler opp verden som om vi tror vi eier den? Hvorfor skal vi tilegne "et land" som vårt eget? Bare fordi vi blir født der? Tenk hvis du er født i et land som har det veldig vanskelig økonomisk på grunn av mangel på ressurser og slikt. Kanskje er det ikke lett å få tak i mat på deres landjord. Er det da riktig at rike og mektige mennesker fra vest sier at: ?Nei, du er født her i denne lille udugelige delen av verden, så her må du forbli. Det var synd. Haha. Dette landet er ditt fengsel.? Jeg synes personlig det er helt sykt å tenke på at land blir gjerdet inn, for å for eksempel hindre menneskesmugling. Selvfølgelig vet jeg at det finnes mange grunner til at dette er lurt. Men hvis vi ser på dette i et større perspektiv. Er det ikke helt utrolig rart?

Det hele handler med andre ord om flaks og uflaks. Har du flaks blir du født et sted som har god økonomi og gode levevilkår. Har du uflaks blir du født inn i et helvette du ikke kommer ut av fordi de heldige vil ha godene for seg selv. Har ikke vi alle like mye rett på alt som finnes her på jorden? Jeg mener ja. Et soleklart rungende ja! Om bare menneskene i verden kan våkne opp og innse at det vi holder på med egentlig er helt utrolig egoistisk, så kanskje de vakre menneskene fra u-land også har en mulighet til å overleve i dagens samfunn.

Jeg kjenner jeg blir helt sjokkert her jeg sitter forran TV'n og ser på Tyra Show. Jeg må bare fortelle dere om dette. De snakker foreldre som snoker eller overvåker barna sine. Det sitter en dame i sofaen og forteller om måten hun "beskytter" barna sine.

Hun går igjennom rommene deres hver uke, inkludert søppelbøttene og dagbøkene(hun bryter dem opp). Hun ber også døttrene om å kle av seg hver gang hun har vært ute med venner for å sjekke om hun har fått sugemerker eller blåmerker. Hun har kjøpt seg samme mobil som døttrene for å lære seg hvordan den skal håndteres. Videre sjekker hun mobilene deres, og ringer opp numre hun ikke har sett før. Hun hører på samtalene de har hatt på hustelefonen, og lytter under soveromsdøra deres for å høre om det er noe hun skal uroe seg over.

Dette er jo helt sinnsykt... Men selvfølgelig er det det en grunn til at hun gjør dette. Hun ble selv overvåket som ungdom av hennes mor, og hun tok seg veldig nær av dette. Det jeg ikke forstår, er at hun ikke ser sammenhengen mellom det hun ble utsatt for selv, og det hun gjør mot barna sine. At kanskje barna føler seg akkurat like urettferdig behandler som det hun gjorde.

Hva synes du om dette? Hvor går egentlig grensen mellom å beskytte og å overvåke?

I den verden vi lever i i dag, vil jeg si at det er mye, og til tider alt for mye, fokus på materialistiske ting og slikt. Folk jobber og sliter for å skaffe seg penger som de senere skal bruke på familie/hjem/hus osv. Noen folk har så mye å gjøre at det er som om de daglig setter seg selv inn i en slags transe. De vet akkurat hva de skal gjøre, akkurat når de skal gjøre det og hvor lenge dette skal foregå. Hele livet har de planlagt.

Innimellom hverdagens kjas og mas, er det rett og slett mange som glemmer at de er i live. De glemmer å leve! Når jeg sier leve, mener jeg det å klare å se alt i et større perspektiv. Å stoppe opp, undre seg og sette spørsmålstegn ved mirakelet også kalt "livet". Jeg prøver selv å stille meg utenfor jordens glassrute og kikke inn, isteden for ut, men selvfølgelig er det lett å surre seg inn i den travle hverdagen uten å ofre så mye som en tanke til hvorfor vi egentlig er her. Det er lett å "vende seg til" livet, rett og slett.

Det er mulig du allerede har forstått hva jeg mener med bloggtittelen "utenfor bOblen"?